De siste årene har byer over hele verden i økende grad integrert kunstig intelligens (KI) i videoovervåkingssystemer for å forbedre overvåkingen av offentlige rom. Disse avanserte systemene bruker sofistikerte maskinlæringsalgoritmer til å analysere live videobilder i sanntid, med mål om å oppdage mistenkelig oppførsel og sikkerhetstrusler mer effektivt enn tradisjonelle metoder. Denne anknytningen stemmer overens med en bredere trend der banebrytende teknologi brukes for å forbedre bysikkerheten, og håndtere utfordringene med store, komplekse befolkninger hvor rask oppdagelse av hendelser er avgjørende for kriminalitetsforebygging og offentlig beskyttelse. KI-aktivert overvåkning kan samtidig behandle enorme datastreams fra utallige kameraer, og markere unormale aktiviteter for rask innsats fra politi og sikkerhetsmyndigheter. En stor fordel med KI-overvåkning er dens evne til å redusere menneskelige feil og forsinkelser som er forbundet med manuell overvåkning. Menneskelige operatører kan bli utmattet eller overse viktige hendelser, mens KI-algoritmer gir kontinuerlig, forstyrrelsesfri årvåkenhet. Denne konstante analysen muliggjør raskere reaksjoner som kan redde liv i nødsituasjoner som terroristangrep, voldelige kriminaliteter eller akutte inngrep. I tillegg tilbyr KI-overvåkning skalerbarhet og fleksibilitet: etter hvert som byer utvider sin overvåkingsinfrastruktur, kan KI-systemer oppdateres og trenes opp til å gjenkjenne nye trusselmønstre. Funksjoner som ansiktsgjenkjenning, objektdeteksjon og atferdsanalyse styrker også deres evne til å identifisere mistenkte eller mistenkelige objekter i offentlige rom. Til tross for disse fordelene vekker KI-drevet overvåkning viktige etiske og personvernsrelaterte bekymringer.

Personvernsforkjempere advarer om at omfattende KI-overvåkning kan føre til massovervåkning, som krenker individers rett til privatliv og frihet gjennom kontinuerlig datainnsamling og detaljert profilering uten samtykke. Kritikerne peker også på potensielle misbruk, som diskriminerende målretting av demografiske grupper på grunn av skjeve algoritmer eller misbruk av ansiktsgjenkjenningsteknologi. Mangel på åpenhet og ansvarlighet i noen implementasjoner forsterker bekymringene, ettersom innbyggerne ofte er uvitende om overvåkningens omfang eller hvordan data lagres og brukes. Som svar på dette fremmer eksperter og sivilsamfunnsorganisasjoner tydelige reguleringsrammer og sterk overvåkning for å sikre at KI-overvåkning respekterer menneskerettigheter og etiske standarder. Tiltak inkluderer begrensing av datainnsamling, sikring av datalagring, åpenhet om bruken av KI, og etablering av offentlige innspill og rettsmidler ved misbruk. Noen byer har allerede begynt å innføre slike sikringstiltak—anonymisere data, begrense tilgang til sensitiv informasjon og jevnlig gjennomgå KI-modellers rettferdighet og nøyaktighet—samtidig som de legger vekt på offentlige dialoger for å balansere teknologiske fordeler med beskyttelse av grunnleggende friheter. Etter hvert som byområder fortsetter å integrere KI i offentlig sikkerhet, viser disse teknologiene stort potensial til å forandre måten vi sikrer samfunnene våre. Imidlertid avhenger deres suksess ikke bare av teknisk effektivitet, men også av etiske vurderinger, juridiske rammer og samfunnsmessig tillit. Kontinuerlig forskning, gjennomsiktig styring og informert offentlig diskusjon vil være avgjørende for å forme en ansvarlig fremtid der AI-basert videoovervåkning brukes globalt.