Oscar Wildes berømte utsagn, "Livet imiterer kunst langt mer enn kunst imiterer livet, " kan omformuleres til "Livet imiterer AI. " Amazon-siden for Alexander C. Karp og Nicholas W. Zapiskas nye bok, *The Technological Republic: Hard Power, Soft Belief and the Future of the West, * inkluderer et arbeidshefte som detaljert beskriver viktige punkter, et annet bind om å navigere livet med innsikter fra boken, og et tredje arbeidshefte som tilbyr en Master Plan for å trives i den digitale tidsalder. Det spekuleres i om disse tilleggene er skrevet av mennesker eller AI. Karp, hovedforfatteren, er en bemerkelsesverdig figur i teknologikretser. Han har en BA i filosofi, en juridisk grad fra Stanford, og en doktorgrad fra Goethe-universitetet. I 2003 co-grunnla han Palantir, et teknologiselskap delvis finansiert av CIA, med mål om å bruke maskinlæring for å avdekke mønstre i enorme datamengder—for å fylle et nisje som ble neglisjert av Silicon Valley-selskaper, som ofte avviser samarbeid med myndighetene, spesielt med militæret.

I dag har Palantir en markedsverdi på 200 milliarder dollar, men møter kritikk som et symbol på bedriftsmellom. Kritikere kan se på boken som et forslag om offentlige kontrakter, med særlig interesse for hvordan Palantirs metoder—som "Five Whys"-metoden lånt fra Toyota—har til hensikt å identifisere rotårsaker til problemer. For eksempel undersøker de feil i programvareleveranser ved å grave seg gjennom en kjede av "hvorfor" som fører tilbake til interne konflikter og dårlig ressursfordeling. Karp kritiserer Sillicon Valleys selviske fokus på forbrukerteknologi, og argumenterer for at deres monumentale ingeniørkapasiteter kastes bort, i stedet for å ivareta nasjonal velferd og sikkerhet. Han hevder at mange teknologimilliardærer, til tross for å dra nytte av offentlige ressurser, viser forakt for myndighetene og prioriterer profitt fremfor samfunnsfordel: “Det grandiose ropet fra generasjoner av gründere i Silicon Valley var rett og slett å bygge, uten å stille spørsmål ved hva som burde bygges og hvorfor. ” To sentrale temaer i boken trer frem: en lengsel etter en tidligere æra av samarbeid mellom regjering og forskere (eksemplifisert av Manhattan-prosjektet) og en kritikk av den rådende "Uttømmingen av det amerikanske sinnet, " som diskuterer farene ved å se bort fra virkelige maktdynamikker til fordel for ideologisk renhet. Karp uttrykker bekymring over det han ser som en naiv holdning blant teknologiprofesjonelle om militære implikasjoner av deres innovasjoner, spesielt gitt det nåværende geopolitiske landskapet. Han argumenterer for at USA må tilveiebringe nærmere samarbeid mellom staten og teknologisektoren for å opprettholde sin konkurranseevne og opprettholde fred. Forfatterne trekker paralleller mellom deres kontekst og den hastigheten som ble følt i 1939 da Einstein og Szilard oppfordret president Roosevelt til å fremme forskning på atombomber. De hevder at en lignende hastverk eksisterer i dag angående AI-teknologier, som enten kan styrke eller true demokratiske verdier. For kritikere som er bekymret for implikasjonene av AI som blir integrert i nasjonal sikkerhet, gir Karp et urovekkende perspektiv: “Alle disse teknologiene er farlige. Den eneste løsningen for å stoppe misbruk av AI er å bruke AI. ” Dette presenterer et komplekst dilemma—å balansere nasjonale sikkerhetsbehov med bekymringer for rettferdighet og rettssikkerhet i sivile anvendelser av disse teknologiene.