Shannon Vallor, en teknologifilosof, foreslår at i stedet for å se på AI som en "stokastisk papegøye" som bare ekkoer menneskelig språk, er en mer passende metafor at AI fungerer som et speil, som reflekterer menneskelig input tilbake til oss. Dette konseptet utfordrer forestillingen om at AI har et sinn eller moralsk overlegenhet. Vallor hevder at den eksistensielle risikoen ved AI ikke ligger i AI selv, men i menneskehetens tendens til å feiltolke det som et ekte sinn, noe som fører til en utvanning av menneskelig handlekraft. Hun understreker viktigheten av å anerkjenne menneskelig evne til å skape mening og gjøre moralske og samfunnsmessige endringer, og advarer mot å overgi dette til AI under påskudd av objektivitet og fremgang. Med utgangspunkt i eksistensialistisk tenkning, spesielt José Ortega y Gassets idé om "autofabrikasjon" eller selvskaping, advarer Vallor mot det samfunnsmessige skiftet mot å se mennesker som bare prediktive maskiner, som speiler AI. Hun kritiserer feltet maskinetikk, advarer mot at crowdsourcing av moral kan føre til etiske feil, og argumenterer for at moral bør forbli konstant bestridt og åpen for utfordring. Vallor fremhever dyden praktisk visdom, eller phronesis, som er avgjørende for å tilpasse våre moralske responser til nye situasjoner.

Hun uttrykker bekymring over at kognitiv automatisering fratar oss muligheter til å utvikle slik visdom, noe som fører til intellektuell og moralsk avskaling. Mens hun forstår det transhumanistiske impulsen til å overgå menneskelige feil, taler Vallor for å erkjenne hva som gjør den menneskelige tilstanden meningsfull. Hun foreslår at moral er dypt sammenflettet med menneskelig eksistens og relasjoner, forankret i gjensidig omsorg, snarere enn et universelt konsept som AI bedre kunne forstå. Dette gjenspeiler hennes optimisme om potensialet for menneskedrevet moralsk fremgang.