Kappløpet om global dominans innen kunstig intelligens (KI) blir stadig mer sett som et nullsumspill som vil forme verdensordenen i det 21. århundre. Denne oppfatningen driver robuste industripolitikker, reguleringer og investeringer mens land og selskaper kjemper om overlegenhet. Til tross for dette presset mangler både myndigheter og private industrier en klar visjon for hva KI-dominans innebærer, eller hvilke geopolitiske fordeler det vil gi. Utover regnekraft symboliserer KI-rivaliseringen en bredere kamp om global innflytelse. USA forsøker å opprettholde sin teknologiske ledelse, ved å bruke reguleringsmidler for å hindre Kinas fremgang. Som svar bruker Kina statlig makt for å redusere dette gapet, samtidig som de adresserer innenlandske økonomiske utfordringer. Samtidig strekker mellommakter og teknologiselskaper seg etter uavhengig KI-utvikling, i håp om å forme en multipolar verden uten å bli trukket inn i stormaktsrivaliseringen. USAs strategi bygger på innovasjon og eksportkontroller for å overgå Kina. Ved å begrense tilgangen til avansert teknologi og fremme innenlandsk utvikling, for eksempel gjennom initiativer som det foreslåtte "AI Manhattan-prosjektet", håper USA å sikre sitt forsprang innen KI. Imidlertid utfordrer Kinas satsning på teknologisk selvstendighet, støttet av statlige ressurser og ledende selskaper som Huawei, disse anstrengelsene, og tvinger USA til å overveie mer aggressive tiltak hvis kinesisk fremgang fortsetter. Kinas strategi satser på dets store datamengder og statlig finansiering for å innovere og potensielt overkomme USAs begrensninger.

Det står imidlertid overfor utfordringer innen KI-maskinvareutvikling, komplisert av USAs eksportkontroller og behovet for å følge kommunistpartiets direktiver. Hvis Kina ikke holder tritt, risikerer det å bli ekskludert fra fremvoksende USA-ledede teknologi- og handelspartnerskap som er avgjørende for markedsutvidelse. Mellemakter og teknologiselskaper forfekter et multipolart KI-landskap. Land som De forente arabiske emirater investerer tungt i suverene KI-systemer, i håp om å finne nisjer midt i USAs og Kinas konkurranse. Åpen kildekodemodeller fra selskaper som Meta fremmer global teknologidiffusjon, men møter regulatoriske utfordringer angående sikkerhetsspørsmål. Å oppnå KI-suverenitet er fortsatt komplisert, og er sterkt avhengig av amerikansk teknologi og infrastruktur. De geopolitiske innsatsene i KI er enorme, med konkurrerende visjoner for fremtidens verdensorden. Mens USAs kontroller intensiveres, med risiko for å hemme strategiske avhengigheter, kan Kinas respons inkludere bestemte grep i områder som Taiwanstredet. Dette kan forstyrre globale forsyningskjeder og endre maktbalanser i Indo-Stillehavsregionen. Teknologer har håp om KIs potensial til å transformere menneskeheten, men politikeres fokus på geopolitiske gevinster kan overskygge dens fordeler. Mens globale makter og teknologigiganter kjemper om KI-lederskap, kan den påfølgende geopolitiske stormen overskygge teknologiens transformative potensial.