Jeg møtte først KI, som mange andre, gjennom en viral trend da fotoredigeringsappen Lensa ble populær sent i 2022 for sine bemerkelsesverdige KI-genererte avatarer. Dette vekket min nysgjerrighet på hvordan KI kanskje kunne fremstille min mor, som jeg hadde kunstnerisk representert i over 15 år. Mens jeg beundret KIs evner, var dens skildringer av min mor merkelig dystre, i sterk kontrast til de idealiserte avatarene av andre. Dette fremhevet KIs mangler i å fange nyanserte identiteter. Fotografi var mitt hovedmedium, ofte avslørende og forvridende subjektenes realiteter, noe som var nøkkelen til å representere min mor. Min kreative prosess reiste spørsmål om de sosiale normene som reflekteres i visuell kunst og hvordan disse konvensjonene gjaldt min mor. KI, innså jeg, forsterket denne utforskningen ved ikke bare å representere bilder, men også de underliggende forbindelsene og samfunnsforventningene som formet dem. Da jeg delte mine KI-eksperimenter gjennom min bok, *Cursed*, var reaksjonene varierte, og skapte en debatt om KI og kreativitet. Kritikere hevdet at KI truer kreativitetens essens ved å erstatte menneskelig fantasi med formelaktige resultater.

De mente at KIs avhengighet av 'stjålne' kunstverk reiser etiske spørsmål om originalitet, og hevdet at sann kreativitet bør utgå fra en individs unike uttrykk. Denne diskursen om originalitet knytter seg til dypere temaer om identitet og gjenkjennelse, spesielt hvordan min kunstneriske reise med min mor formet våre offentlige personaer. Det førte til spørsmål om forfatterskap og verdien av forskjellige kunstneriske bidrag, og understreket det ofte oversette arbeidet bak både kunst og KI. Mens mange kritikker fokuserer på tyveri av kunstverk for KI-trening, blir mindre oppmerksomhet gitt til utnyttelsen av arbeidere som er involvert i utviklingen av KI-systemer. Denne ulikheten reiser spørsmål om arbeidslivets hierarki, hvor kreativt arbeid ofte verdsettes over mer rutinemessige, manuelle oppgaver, og avslører samfunnets skjevheter i anerkjennelse av bidrag. Kritikken mot KI som kunstnerisk tyveri understreker et bredere problem med verdsettelse av arbeid i kreative felt, og påpeker at KI-resultater visker ut linjene mellom kunstnerisk verdi og innholdsskaping. Mange er bekymret for at KI kan tømme våre kreative energier uten å gi noe meningsfullt tilbake og forsterke eksisterende økonomiske ulikheter. For å adressere disse problemene er det essensielt å taleføre for åpenhet og rettferdighet i KI-utvikling mens man anerkjenner de viktige bidragene fra alle involverte individer. Vi må konfrontere våre egne verdisystemer, spørre hvem som drar nytte av den kreative prosessen og hvordan vi kan sikre at alt arbeid—menneskelig og ikke-menneskelig—får passende anerkjennelse. KI, til tross for sitt potensiale til å drive ensartethet, kan også muliggjøre radikal selvrefleksjon og forandring. Ved å engasjere oss grundig og reflekterende med KI, kan vi utfordre tradisjonelle konvensjoner og navigere dette utviklende landskapet med integritet. I denne bestrebelsen bør vi søke å stille kritiske spørsmål om de teknologiene vi skaper og deres implikasjoner for samfunnet, med mål om å forstå logikken bak dem i stedet for bare å søke svar.