Gustavo Prieto, seniorforsker og foreleser ved Ghent Universitet og forsker ved Research Foundation Flanders (FWO), utforsker hvordan blockchain-teknologi påvirker juridlig ansvarlighet, spesielt innen internasjonal menneskerettighetslov. Utover kryptovaluta omformes blockchain nå også områder som digitale identiteter, forsyningskjeder og energi, noe som fører til det sentrale spørsmålet: Hvordan kan desentraliserte, kodebaserte systemer tilpasse seg tradisjonelle juridiske rammeverk? Blockchain fungerer som et tveegget sverd – det øker ansvarlighet ved å fremme åpenhet, men kompliserer tilsynet ved å spre ansvar og skjule skadelige handlinger. Denne spenningen krever en ny tilnærming til ansvarlighet i polycenterte systemer, hvor autoritet og ansvar er fordelt på flere overlappende aktører. Prieto foreslår offentlige-private konvergensrammer som samordner regulatorer, standardsettere og private aktører for å koordinere regler, tilsyn og håndheving, og dermed integrere menneskerettighetsstandarder som en kjernen i blockchain-styring. Forståelsen av blockchain begynner med å se det som en desentralisert digital infrastruktur drevet av mange uavhengige noder i stedet for sentrale myndigheter. Bruken av blockchain øker i områder som offentlige goder – digital identitetshåndtering, hjelpedistribusjon, sikker datalagring – som tradisjonelt har vært underlagt statlig eller internasjonal regulering. Menneskerettighetsstyring i seg selv er også preget av desentralisering, med involvering av stater, NGO-er, selskaper og internasjonale organisasjoner, men forblir hovedsakelig top-down. Blockchain-initiativ, som FNs Verdens Matvareprograms Building Blocks for flyktninghjelp og digitale identitetsprosjekter for statsløse, har som mål å styrke brukerne, men har ofte fått en rigid, top-down modell uten reell samfunnsdeltakelse. Disse eksemplene illustrerer både hvordan blockchain støtter og forstyrrer menneskerettighetsansvar, og understreker behovet for nye konseptuelle verktøy utover tradisjonelle, sentraliserte rammer. Prieto plasserer blockchain innenfor begrepet polycenterte systemer, et konsept introdusert av Michael Polanyi, som beskriver sosiale systemer med flere beslutningssentre som opererer etter lokale regler, men er gjensidig avhengige. Offentlige, tillatte blockchain-nettverk eksemplifiserer dette, med mange globale noder som jobber etter konsensus i stedet for sentral kontroll. Dette utfordrer tradisjonelle juridiske rammer, som er avhengige av sentral håndheving – statlige eller selskapsbaserte – og kompliserer ansvaret for menneskerettigheter i desentraliserte sammenhenger. Samtidig speiler mekanismene for tillit og peer-verifisering i blockchain elementer av polycentrisme innenfor menneskerettighetsstyring, og gir innsikt til å styrke ansvarlighet på tvers av begge områder. For å møte disse utfordringene trekker Prieto en analogi med det «Globale Finansielle Arkitekturet», etablert etter finanskrisen 2007–2009, spesielt Financial Stability Board (FSB).

Dette er et offentlig-privat samarbeidsorgan som samordner regulatorer, standardsettere og private aktører for å harmonisere finansregler og tilsyn globalt. Denne fleksible, men legitime modellen kan fungere som en mal for blockchain-styring og menneskerettighetsansvarlighet, med vekt på koordinasjon uten sentralisert myndighet. Blockchain er globalt og på tvers av jurisdiksjoner, noe som krever tilsyn utover én enkelt nasjonal lovgivning. En offentlig-privat konvergensenhet, støttet av aktører som G20 eller FNs generalforsamling, kan koordinere «myke» standarder blant organisasjoner som ISO og IEEE, regulatorer og industrien, og håndtere oppgaver som revisjoner og tvisteløsning. Denne modellen erkjenner at verken toppstyrt statlig kontroll eller privat selvregulering er tilstrekkelig for ansvarlig styring av desentraliserte digitale systemer. Det er essensielt å integrere menneskerettighetsnormer i blockchain-styring, ettersom teknologien sprer ut myndighet, innbaker regler i kode og gjør juridiske ansvarslinjer uklare. Historisk har menneskerettighetsloven vært rettet mot sentraliserte stater, men den må utvikle seg for å kunne fungere i polycenterte systemer. Offentlig-private konvergensrammer kan fremme samarbeid mellom utviklere, regulatorer og menneskerettighetsinstitusjoner, og integrere rettighetsbeskyttelser – som personvern, sikkerhet og ikke-diskriminering – i blockchain-arkitekturen og tilsynet fra starten av. En slik integrasjon er ikke bare normativ, men avgjørende for blockchainens legitimitet, ettersom den styrker tilliten blant brukere, regulatorer og investorer, og reduserer risikoen for regulatorisk motreaksjon. Blockchain gir dermed en prøve på ansvarlighet i spredte, kodebaserte systemer uten en sentral beslutningstaker. Dens polycenterte styringsstrukturer utfordrer resonneringer utover digitale teknologier og kan også anvendes i andre desentraliserte områder, som klimaendringsstyring. Begge krever en balansegang mellom autonomi og ansvarlighet, styrt av nettverk av institusjoner og aktører under felles ansvar. Den foreslåtte modellen for offentlig-privat konvergens for blockchain kan inspirere til økt ansvarlighet innen finans, miljø og menneskerettigheter – og integrere bærekraft og rettigheter som kjerneelementer i deres strukturer. Denne analysen bygger på Prietos kommende arbeid, «International Human Rights Law in the Era of Blockchain: Redefining Accountability in Decentralized Systems», og stammer fra hans FWO-stipend ved Ghent Universitet. De uttrykte synspunktene er hans egne og skriver ikke for noen tilknyttede institusjoner.