Ved Center for strategiske og internasjonale studier (CSIS), en tankegang basert i Washington D. C. , utvikler Futures Lab prosjekter for å bruke kunstig intelligens (KI) til å revolusjonere diplomati. Finansiert av Pentagonets Chief Digital and Artificial Intelligence Office, eksperimenterer laboratoriet med KI-verktøy som ChatGPT og DeepSeek for å håndtere spørsmål om krig og fred. Mens KI-verktøy nylig har hjulpet utenriksdepartementer over hele verden med rutineoppgaver som taleutforming, utforskes de nå for roller som krever høyt strategisk skjønn. Forskere tester KI’s evne til å utarbeide fredsavtaler, forhindre kjernefysisk krig og overvåke overholdelse av våpenhvile. Amerikanske forsvars- og utenrikstjenester, sammen med land som Storbritannia og til og med Iran, går også inn for å bruke KI for å omforme diplomatiske metoder, inkludert forhandlingsplanlegging. Futures Labs direktør Benjamin Jensen påpeker at selv om ideen om KI som hjelp i utenrikspolitikk har eksistert en stund, er den praktiske implementeringen foreløpig i startgropa. I en studie testet forskere åtte KI-modeller med tusenvis av spørsmål knyttet til avskrekking og krisehåndtering. Resultatene viste at modeller som OpenAI’s GPT-4o og Anthropic’s Claude tydelig var "fredselskende", og valgte bruk av tvang i under 17 % av tilfellene. Derimot viste Meta’s Llama, Alibaba Cloud’s Qwen2 og Googles Gemini mer aggressive tendenser, og favoriserte eskalering opptil 45 % av gangene. Videre var KI-svarene avhengig av landets perspektiv, med mer aggressive policyanbefalinger fra U. S. , U. K. og Frankrike, mens det ble foreslått deeskalering for Russland og Kina. Dette understreker viktigheten av å tilpasse modellene til institusjonelle doktriner. Russ Berkoff, pensjonert spesialstyrkeoffiser i den amerikanske hæren og KI-strateg, tilskriver denne variasjonen menneskelige skjevheter innebygd av utviklerne, og understreker at det er menneskene som bygger algoritmene, ikke AI-en selv. Denne uforutsigbarheten utgjør en "black box"-utfordring, forklarer Jensen, ettersom KI-systemer ikke har egne verdier eller vurderinger, men genererer svar gjennom komplekse matematiske prosesser.

CSIS har også lansert et interaktivt program kalt "Strategic Headwinds" for å hjelpe til med å forhandle frem fred i Ukraina, ved å trene opp KI med hundrevis av fredsavtaler og nyhetsartikler for å identifisere mulige fredsområder som kan lede til våpenhvile. Mark Freeman, administrerende direktør ved Spanias Institute for Integrated Transitions (IFIT), støtter KI sin irriterende potensial i konfliktløsning, og foretrekker raskere "rammeavtaler" og begrensede våpenhviler fremfor langvarige fredsforhandlinger, som tradisjonelt har vært mindre effektive. Han mener KI kan fremskynde slike hurtigere prosesser. På samme måte ser Andrew Moore, senior fellowship ved Center for a New American Security, for seg en fremtid hvor KI kan initiere forhandlinger, simulere ledere som Putin eller Xi Jinping for krisehåndtering, hjelpe til med overvåkning av våpenhvile, analysere satellittbilder og håndheve sanksjoner — og dermed automatisere oppgaver som tidligere krevde store team. Jensen erkjenner imidlertid utfordringer, inkludert morsomme, overraskende KI-utsagn. For eksempel, da han ble spurt om "avskrekking i Arktis, " misforsto KI "avskrekking" som politiarbeid og "Arktis" som snødekte områder, noe som førte til absurde scenarier om å arrestere urfolk for snøballkasting. Slike feil demonstrerer hvor viktig det er å trene KI med spesialisert diplomatisk og politisk data istedenfor generell internettinformasjon, som ofte domineres av irrelevant innhold. Stefan Heumann, medregissør av Berlin’s Stiftung Neue Verantwortung, advarer om at KI ikke kan erstatte viktige menneskelige elementer, som personlige relasjoner mellom ledere, som har stor innvirkning på forhandlinger. Han peker også på KI’s vanskeligheter med å vurdere langsiktige konsekvenser av kortsiktige handlinger, og nevner München-tilnærmingen i 1938 som eksempel, der enkelhet i begreper som "de-eskalere" ikke klarer å fange de komplekse realitetene. I tillegg understreker Heumann at KI fungerer best i åpne miljøer, men har begrensninger i analyser av lukkede samfunn som Nord-Korea og Russland. Andrew Reddie, grunnlegger av Berkeley Risk and Security Lab, deler disse bekymringene, og påpeker at motstandere får en fordel fordi åpne demokratier som USA offentliggjør enorme mengder informasjon som er lett tilgjengelig for å trene fiendtlig KI, mens autoritære stater gjør det ikke. Han advarer også om at KI-verktøy er mindre nyttige for de såkalte "black swan" geopolitiske utfordringene, som faller utenfor kjente mønstre. Til tross for disse kritikkene mener Jensen at mange av bekymringene er overkommelige, men understreker praktiske utfordringer. Han ser for seg to fremtidsbilder for KI i amerikansk diplomati: Det ene hvor KI, trent på diplomatiske oppgaver og dokumenter som kabelmeldinger, kan generere handlingsorienterte innsikter for å løse presserende problemer, og en annen mindre optimistisk retning som ikke beskrives her. Potensialet for KI til å transformere diplomati er stort, men nøye utvikling og kontekstbevisst bruk er avgjørende.