Når AI i stadig større grad former utdanningen, er det viktig å legge vekt på et tidløst og effektivt undervisningsverktøy: kvalitetsrike, personlige relasjoner med studentene. Jeg opplevde dette første gang med min videregåendelærer i spansk, kjent bare som Señora, den respekterte matriarken i spansklærer-teamet vårt. Señora startet hver time med å spørre: «¿Qué hay de nuevo?» (Hva er nytt?), og hun engasjerte seg i samtaler med elevene om nylige hendelser, som svømmestevner eller korøvelser. Hun avslørte forsiktig den siste sladderen, noe som skapte en varm, samtalebasert atmosfære hvor det å lære spansk føltes naturlig og gøy. Senere, som spansk-lærer selv, innså jeg at Señora gjorde mye mer enn å undervise i språk—hun var dypt oppmerksom på elevenes følelsesliv, og la merke til hvem som var stille eller hadde det vanskelig. Klassen hennes var et levende sentrum hvor hun styrte fra en høy stol, med kaffekopp i hånden, pyntet med sine favorittuttrykk: «Es mi mundo» (Det er min verden) og «Todo es posible, nada es seguro» (Alt er mulig, ingenting er sikkert). I tillegg til språktimene, minnes jeg historier fra hennes reiser i Latin-Amerika, som å tolke for en Airstream-karavane og sove i ruinene ved Machu Picchu, noe som flyttet oss langt utenfor Wisconsin-klasserommet vårt. Til tross for at jeg fullførte skolens spanskprogram, spurte jeg en gang vennene mine og meg Señora om hun kunne undervise i «Spansk 6», og uten å nøle ga hun av sin planleggingsfrist for å hjelpe oss—en ofring jeg først fullt ut forstod som kollega. Under disse øktene, spesielt på onsdager, jobbet vi helt på spansk med hennes «Spørsmålsbok», og delte ikke bare språk, men også hennes ærlige meninger om temaer som skjebnevenner, tatoveringer og reiser. Señoras virkelige styrke lå i å bygge autentiske relasjoner, den «originale AI», som skapte ekte menneskelige forbindelser i stedet for å følge utdanningsteknologiens trender.

Dessverre fikk kreften henne til å forlate undervisningen for tidlig. Årene senere forble klesskapet hennes i klasserommet urørt, «por si acaso»— bare i tilfelle hun skulle komme tilbake, slik kollegaene håpet. Da jeg besøkte skapet med en venn, og nøye studerte papirer, leksjonsplaner og merkelagde mapper, følte vi hennes nærvær. Jeg tok med meg originale kopier av arbeidsarkene og transparenter for å styrke min egen selvtillit i undervisningen, i tillegg til bøkene hennes, plakatene og hennes kjære kaffekopp. Tilbake på min skole gjenopplivet jeg hennes undervisningsstil, til og med ved å finne fram en overhead-projektor for å bruke materialene hennes nøyaktig som hun hadde gjort. Selv om jeg ikke unngikk teknologi helt, prioriterte jeg den menneskelige forbindelsen hun viste til. Hver dag startet jeg timen med «¿Qué hay de nuevo?» mens jeg drakk av Señoras kopp, og jeg fortsatte hennes praksis med å observere hvem som virket av og følge opp personlig—på en måte ingen robot noen gang kunne. Denne kraftige blandingen av språkundervisning og ekte omsorg er et uunnværlig undervisningsverktøy i en tid hvor AI stadig tar større plass.