Dette gjestinnlegget av Adrian Brinkn, medgründers av Anoma og Namada, hevder at desentralisering er mye misforstått i blockchain-industrien – den har blitt et rent slagord snarere enn et meningsfullt mål. Brinkn understreker at desentralisering i seg selv ikke er sluttmålet; snarere er det suverenitet. Suverenitet betyr at enkeltindivider og samfunn kan ha full kontroll over sin infrastruktur, sine eiendeler og data uavhengig, uten å være avhengige av fjerne validator-karteller eller globale nettverk som er sårbare for kapring, sensur eller svikt. Dette grunnleggende målet støtter opp under eksistensen av blockchain-teknologi. For tiden skifter globale nettverk som Ethereum og Bitcoin, selv om de er designet for å være tillitsløse og ustoppelige, bare tillit fra sentraliserte banker og myndigheter til et enkelt globalt validator-sett. Å stole på ett globalt nettverk undergraver ekte desentralisering, som bør innebære å ha flere desentraliserte nettverk som opererer i mangfold. Brinkn peker på grensene for globale nettverk og advarer om at, for eksempel, Bitcoin-nettverket ville ha vanskeligheter med å overleve en global konflikt som WWIII. Uten muligheten til å kjøre lokal infrastruktur og gjennomføre transaksjoner uavhengig under nettverksavbrudd eller fiendtligheter, er brukerne ikke ekte suverene – de leier effektivt suverenitet. Suverene blockchain-nettverk må være robuste nok til å kjøre lokalt når nødvendig og globalt når mulig, med prioritet på lokal suverenitet, og bruke global consensus bare når det er hensiktsmessig. Denne tilnærmingen sikrer at lokale samfunn og økonomier kan fortsette å operere dersom globale nettverk svikter eller blir kompromittert. I motsetning til noen perspektiver hevder Brinkn at dette ikke er alarmisme, men en respons på virkelige scenarier hvor digital infrastruktur kan bli forstyrret av tekniske feil, myndighetsinngrep eller angrep. Å stole på ett globalt nettverk skaper et konsentrert angrepspunkt og likner på et «ett verdensregjering» for krypto, noe som motsier visjonen om mangfoldige samfunn som definerer sine egne tillits- og styringsmodeller. I stedet er heterogene tillitsmodeller essensielle, ettersom ulike applikasjoner og samfunn har behov for ulike validatorer og styringsprosesser. Sovereignty betyr å eie hele stabelen: infrastrukturen, styringen og personvernet.

Erfaring fra tiåret viser at digitale systemer er skjøre – utsatt for hacking, regulering og svikt – derfor er robusthet kvalitetsmessig nødvendig. Personer og samfunn må ha muligheten til å kjøre sin egen infrastruktur og samhandle med globale nettverk frivillig uten å miste kontroll eller personvern. Offentlige data er ikke virkelig eid; personvern er fundamentalt for suverenitet. Brinkn stiller spørsmål ved hvorfor en DAO i Buenos Aires eller et kooperativ i Berlin skal stole på det samme validator-settet som alle andre. De bør ha friheten til å velge eller kjøre validatorer de har tillit til – lokalt, i føderasjon med andre eller alene – uten ekstern påtrykk fra politikere, fond eller fjerne validator-karteller. Nylige eksperimenter med lokale valutaer, DAOs og skreddersydde styringsmodeller illustrerer fremtiden: et mosaikk av suverene systemer som samarbeider når det er hensiktsmessig, men aldri tvinges inn i et ensartet globalt system. Hvis et globalt nettverk er nede eller kapret, vil lokale økonomier bestå, og samfunnskontrollen bevares. Avslutningsvis oppfordrer Brinkn blockchain-miljøet til å flytte fokus fra å dyrke desentralisering som et mål i seg selv, til å bygge suverenitet. Den ekte framtiden ligger ikke i én global hovedbok, men i en verden bestående av suverene aktører – enkeltpersoner og samfunn – som er styrket til å definere sine egne regler og skjebner. Desentralisering er fortsatt verktøyet, men suverenitet er det ultimate målet. Oppfordringen er klar: bygg for suverenitet.